Flintstein
Flint er en hard bergart med glassaktig utseende og med sedimenter opprinnelse. Flint er samensatt av kvarts og kalsedon. Flint har ofte et kalklag på yttersida. Den fins som knollar eller lag i krittavleiringar, og flinten kan være svart, grå, gulaktig eller rødbrun av farge, med en lysare overflate. Flint fins ikkje opphaveleg i Norge, men fins enkeltvis langs kysten der den har kommet med drivis sørifrå under istidane.
Flintesten findes hovedsageligt i lag fra juratiden og i øvre kridt i opp til 10 cm uregelmæssige formede knolde. Flintesten består hovedsageligt af kryptokrystaller (kornstørrelser mindre end 1 mikrometer) Chalcedon (siliciumdioxid). Flint er derfor et amorft stof og udviser ingen brudlinjer eller symmetrier, som krystallinske stoffer gør.
Indeslutninger af vand og luft, med størrelser på mindre end hvad et mikroskop kan forstørre, giver nogle flintesten en lys farve og kulstof farver den sort. Krystallografisk er der udover Chalcedon forskellige SiO2-modifikationer som f.eks.: kvarts, jaspis opal, achat.
Terminologi
Flint kan oppfattes som en mørkfarget eller sort, uren varietet av kalsedon og har uhyre små korn av kvarts med submikroskopiske porer. Chert (kiselskifer, kiselstein) kan være akkurat det samme som flint, men dette uttrykket brukes helst når det dreier seg om en vidt utbredt sedimentær bergart, mens uttrykket flint foretrekkes når det dreier seg om en mørkegrå til sort mineralmasse i kritt og andre kalkrike bergarter.
Noen anser imidlertid flint som en varietet av chert og bruker det som bergartsnavn for chert som opptrer som knoller og lag i avleiringer fra krittiden. Ordet flint ble brukt for 'hardt materiale' og stein allerede omkring år 1000 og har derfor egentlig prioritet fremfor 'chert'.
Dannelse
Vanlig flint opptrer som knoller og lag i kritt-kalkstein som er dannet ved opphopning av ganske små kalkskall fra organismer (se kokkolitter , kokkolittoforider ). Blant de dyrene som levde på havbunnen var det noen med et skjørt, kiselholdig skjelett, f. eks. kiselsvamper. Vann som sivet gjennom krittavleiringene, løste så opp litt av kiselmaterialet og felte det ut på nytt som knoller og uregelmessige lag av SiO2 (silika, kisel, kiselsyre eller silisiumdioksid) i form av flint. Ofte finnes det avtrykk av skall (f. eks. av kråkeboller) som viser at utfellingen foregikk rundt organiske rester.
Opptreden .
Flint er mye hardere og mer kjemisk motstandsdyktig enn den kritt-kalksteinen den ofte ligger i, og vil hope seg opp som rullestein i strandkanten der hvor det er krittklipper. Under istiden ble flint anriket i morene og senere vasket frem langs strendene. Løse steiner kan fryse inn i is ved kysten og fraktes viden omkring med drivis. Dette skjedde særlig ved slutten av siste istid, da store mengder med flint frøs inn i isen og ble fraktet nordover med isfjell fra Skåne, Danmark og de grunne områdene utenfor kysten. Etterhvert som isfjellene smeltet, falt de innefrosne steinene, deriblant flinten, til bunns. Ved slutten av istidene og like etterpå kan de ha blitt fraktet så langt nordover som til Nord-Norge og Spitsbergen. Havet gikk høyere den gang enn i dag, og etterhvert som landet hevet seg, kom de langveisfarende flintsteinene frem i dagen, ofte langt over dagens strender. Flint kan også være på reisefot i våre dager, f. eks. med blæretang som har vokset fast til steinen.
En spesielt stor stein av flint ble funnet ved gravearbeider i Strandgaten i Bergen og er nå utstilt i Bergen museum. Den er bortimot en halv meter lang og meget uregelmessig, tildels gjennomhullet som flintknoller ofte er.
Bruk
Flint lar seg tilhugge, og kan deles opp i stykker med skarpe kanter. I steinalderen og eldre bronsealder ble flint anvendt til redskap og våpen. Strandstein av flint kan ha vært vanskelig å bearbeide. Til større ting som dolker og økser har flintsmeden trolig bare benyttet råstoff som ble tatt ut fra kritt- eller morenelag; bare slik 'våt' stein kunne flekkes på ideell måte. I Danmark ble det drevet gruvedrift etter flint ved Sennels Ås nord for Thisted og Skovbakken sør for Ålborg. De ble drevet som vertikale sjakter og horisontale stoller. Ved bytteforbindelser og gaver er betydelige mengder av danske hel- eller halvfabrikata i form av flintøkser og dolker nådd til Sør-Norge og Sverige.
Flintens betydning som kulturbærer er forbi, men i senere tid har man brukt materialet bl.a. til å frembringe gnister, f. eks. i flintebøsser på 1600- og 1700-tallet. Flint har også vært benyttet til veimateriale og til fremstilling av porselen og glass.
I Norge finnes ekte krittids-flint bare som løse stein langs kysten, hvor den er kommet innfrosset i drivis fra Skåne og Danmark under og kanskje også etter istidene. De rikeste stedene i landet er Søsterøyene og Ramsøy langt ute i Oslofjorden, hvor det kan være 3 prosent flint blant rullesteinene og hvor knollene kan veie opptil 8 kg. Flint i videre forstand (chert, kiselskifer) finnes som knoller i Porsangerdolomitten og den underliggende Stabbursnesformasjonen i Finnmark, og har vært benyttet av steinalder-folket til redskap. En liten forekomst er også kjent i magnesittisk dolomitt øst for Femunden.
